Lirieke: Dodheimsgard. Nar Vi Har Dolket Guds Hjerte.

Sa tetnet taken til sist
Sa vandrer vi endelig til Dodheimsgard.
Tilvaerelsens morkeste elementer
har stenket jorden med en gravskjendig ild.

Jaget av lyset inn I tusener av morke ar
har darenskap av menneskers lavmal havnet
Forst sa grat vi, men sa drakk vi,
og frydes na over smerten de ma lide

Hvorhen, sa fortumlet samler de seg,
under Jahves undertrykkende trone.
Evighetens herskende fader
har for dem gjort glede til sorg.
For himmelen har brutt sammen,
dithen vil de ikke finne vei.

For VI har drevet vekk den gode,
gjennom den ypperste og hoyeste makt.
Senket himmelens motbydelige glans.
Og sa vent hjem til det ulme, morke dyp.
Som en hird av sortsjelede riddere,
ikledd den evige natts take.
Styrket av den belge sol,
og doden over de som provde a felle oss.

En fratsende stank av rattent blod,
av himmelens styrtede sonner.
Dunster opp fra fortapelsens avgrunn.
Vi gremmes over deres lyse minner,
men hyller deres dod